The architecture of "Arctic Symphony" presents itself as a living entity, an evolving tapestry seamlessly woven into the temporal fabric of the Arctic landscape. Unlike traditional buildings, static and resistant to change, this architectural system thrives on transformation, embodying the perpetual flux of nature. In this architectural narrative, time is not a mere backdrop but an active participant. The structure's life cycle mirrors the rhythmic flow of the Arctic – from the thawing bursts of spring to the introspective solitude of winter. Each season imprints its character on the architecture, dictating the pace of growth and decay. It's an embodiment of Bruno Latour's philosophy where human and non-human actors collaborate in an ongoing performance.
It is possible to download the full collection of my graduation work at the repository of TU Delft
Arctic Symphony er en firesidig utforskning som integrerer arkitektur, fremføring, naturlige prosesser og fotografi. Født fra mitt avgangsprosjekt ved TU Delft undersøker verket hvordan bygd rom samhandler med tid, forfall og rytmene i det arktiske landskapet.
Inspirert av de subtile endringene til et skjult tjern nær mitt barndomshjem med utsikt over Oslofjorden behandler prosjektet tid som en flytende kraft — noe arkitektur kan omfavne snarere enn motstå. Designet utforsker temaer om forfall og regenerasjon, og kulminerte i en levende fremføring som forente arkitektur, dans og musikk.
Den fotografiske komponenten dokumenterer landskapet ved ulike årstider og tider på dagen, og sporer den samme romlige opplevelsen over måneder. Disse bildene informerte materialpaletten og de tektoniske valgene til det arkitektoniske forslaget og lukket løkken mellom observasjon, forskning og produksjon.
Arctic Symphony é uma exploração em quatro partes integrando arquitetura, performance, processos naturais e fotografia. Nascida do meu projeto de graduação na TU Delft, a obra investiga como o espaço construído interage com o tempo, o decaimento e os ritmos da paisagem ártica.
Inspirado pelas mudanças sutis de um lago escondido perto da minha casa de infância com vista para o fiorde de Oslo, o projeto trata o tempo como uma força fluida — algo que a arquitetura pode abraçar em vez de resistir. O design explora os temas do decaimento e da regeneração, culminando em uma performance ao vivo que unificou arquitetura, dança e música.
O componente fotográfico documenta a paisagem em diferentes estações e horas do dia, rastreando a mesma experiência espacial ao longo de meses. Essas imagens informaram a paleta material e as escolhas tectônicas da proposta arquitetônica, fechando o ciclo entre observação, pesquisa e criação.
