Arctic Symphony var avgangsprosjektet mitt ved TU Delft, gjort i studioet Explore Lab i 2022 og 2023. Det består av fire deler: forskning, arkitektur, fremføring og fotografi. Stedet er Eibyelva, ei vill elv i Altadalen i det norske Arktis. Av de tre strekningene av vassdraget jeg undersøkte, var det den som flyttet og endret seg mest gjennom årene, og derfor valgte jeg den.
Jeg vokste opp i Larkollen, med utsikt over Oslofjorden. Inne i skogen der lå et lite, skjult tjern som endret seg langsomt gjennom året. Det tjernet er utgangspunktet for prosjektet. Det fikk meg til å se tid som en kraft arkitekturen kan møte i stedet for å motstå, og prosjektet handler derfor like mye om forfall og gjenvekst som om å bygge. Forskningsheftet, Symphony of Time and Architecture, arbeider seg gjennom hva tid faktisk er, med lån fra fysikk, nevrovitenskap og litteratur, før det vender seg mot det arktiske landskapet og selve stedet.
Bygget er en levende struktur i tre deler: boenheter bygd rundt en kjerne av stampet jord, et verksted som gjør tre og jord fra stedet om til bjelker og komprimerte jordblokker, og ei bru som binder dem sammen. Etter Bruno Latour behandlet jeg det hele som en sammenstilling av menneskelige og ikke-menneskelige aktører, der erosjon og avsetning gjør like mye av arbeidet som jeg gjør.
Fremføringen vokste ut av avgangsprosjektet. Ewa Ziemiecka utviklet og fremførte dansen, Bintang Manira Manik komponerte og spilte musikken, og Alex Kirschstein filmet den. Den har siden fått sitt eget liv, mer eller mindre uavhengig av prosjektet den kom fra.
Fotografiene er den fjerde delen. Faren min Håvard og jeg gjorde to turer til Alta, én om sommeren og én om vinteren, og dokumenterte det samme landskapet begge ganger. Bildene la grunnlaget for materialvalgene og de tektoniske grepene i forslaget, slik at feltarbeidet og arbeidet på tegnebrettet hele tiden trakk i samme retning.
Hele avgangsarbeidet kan lastes ned fra TU Delfts arkiv.
